Med kano i svensk lappland

Lagt til: torsdag 04. mars 2010 15:48

Pite Å er en lang og variert villmarkstur for den som vil ha en liten utfordring. Ruta går fra høyfjellet ved norskgrensa og helt til Østersjøen. Vi stoppet før vi kom helt dit.

Med sommeren kommer lysten til en skikkelig villmarkstur. Verken jeg eller Bendik hadde råd til å dra til Alaska eller Canada. Men på de 200 kilometerene fra Sulithjelma til Arjeplog i Svensk Lappland fikk vi likevel kjenne frihetsfølelsen. Vi opplevde overgangen fra snaufjell til urskog, hilste på Harry Harr og blei både slitne og svette. (Dette er en utvidet versjon av en artikkel fra Jakt og Fiske 7/2000)

”En sammenleggbar”, sier drosjesjåføren, ”ja dæm har æ hatt me før”. Drosjesjåføren i Sulithjelma har ingen betenkeligheter med oppakningen vår. Det blir plass til både sekker og sammenleggbar kano. Faktisk får vi plass selv også. Noen minutter senere er vi framme ved Låmivatnet. Vi har nå tilbakelagt 1200 kilometer i bil fra Oslo til Arjeplog. Derfra er gikk ferden med buss til Fauske, og videre til Sulithjelma. Etter den nevnte drosjeturen er vi klare for å sette kursen tilbake mot Arjeplog. En ting er i alle fall klart; dit må vi padle. Vår samlede likviditet er på 38 kroner etter at drosja er betalt, og med dette økonomiske utgangspunktet er det lett å forstå hvorfor andre transportmidler blir uaktuelle.

Vi har satt av ei drøy uke til turen, noe turistinformasjonen i Arjeplog mente skulle gå. Men ”jobbigt” ville det bli. Med to uker til rådighet ville vi fått mer tid til annet enn padling mente han. Her var det med andre ord bare å sette sammen kanoen og sørge for å tilbakelegge noen kilometer, selv om klokka har passert åtte. Målet er å nå svenskegrensa i løpet av kvelden. Det blåser en del, så vi får huska på oss på vei innover Låmi. Heldigvis har vinden riktig retning, mot øst, det er bare å håpe at det fortsetter. Etter en kort bæring, med innlagt sanking av rekved, bærer det videre innover Eidevatnet. Vi tar også med oss den korte bæringa over i Låmelouppal før vi slår leir. Sverige starter i fjellsida på andre sida av vannet, så dette blir siste natta i gamlelandet på ei stund. En kjapp kveldsmat blir inntatt, og før vi stuper i posen blir vi enige om at det er sovemorra i morra.

Vi våkner til en strålende dag. Sulithjelmaisen med Suliskongen og Knekten speiler seg i blikkstille vann. Det er bare å nyte frokosten i fulle drag, og kjenne den totale roen som bare er der når man vet at det ligger et hyggelig antall dager i villmarka foran en. Det blir en minimal padletur før vi starter bæringa inn i Sverige. Det går oppover til vi passerer grensa. Derfra ser vi de ville Sulisfjellene i vest, mens det rolige svenske landskapet for første gang åpenbarer seg for oss i øst.



Morgenstemning øst for Sulis

Vi skal nesten 150 meter ned på den drøye kilometeren fram til det første vannet. Det blir ganske bratt med både kano og sekk samtidig. En stund ser det ut som vi har kjørt oss fast med en bratt skrent foran oss, men etter litt rekognosering finner vi en farbar vei ned.

Pieskehaure ligger som et speil foran oss, og vi glir radig innover i nabolandet. Nå skjønner vi hvorfor en engelsk padleartikkel anbefalte å padle turen mot strømmen. Utsikten er nemlig betydelig bedre bakover enn forover. Vi somler en del på veien innover. Blant annet gjør bitevillig steikerøye sitt til at tempoet er labert. Det biter bra både på mark og wobbler, og middagen sikres i løpet av en snau time. Vi blir etter hvert var at det har begynt å blåse. Denne gangen er det motvind også. Det ender med at vi tar kvelden tidlig i håp om bedre vær dagen etter.



Det er mye fin røye langs vassdraget

Vi våkner av blafrende teltduk. Vinden har tiltatt, og har samme bedrøvelige retning. Vi tørner ut klokka sju, og spiser frokost i taushet mens vi gruer oss til timers slit i motvind. Vi må tilbakelegge resten av Pieskehaure i dag, og i tillegg bære seks kilometer og 100 høydemeter ned til Mäkak. På toppen av alt ligger dette i området til en fiskecamp som flyr styrtrike turister inn for å fiske storørret. For å få fiske i området må en bo på campen, og det koster hundrevis av kroner i døgnet. Skal vi komme oss ut av forbudssonen må vi med andre ord legge enda noen kilometer bak oss før vi tar kvelden.



Pieskehaure ender i dette fallet.
Det går faktisk ganske radig fram til enden av Pieskehaure, og i starten av utløpselva er det flere partier som kan padles. Etter hvert er det dessverre ingen annen mulighet enn å ta sekken på ryggen, kanoen på skuldra og tråkke i veg. Vi veksler mellom padling og bæring, hvor sistnevnte foregår i ganske så ufint terreng. Bratte skrenter og sugende myrsøkk avløser hverandre, og geipen henger langt ned på brystkassa da vi endelig er nede. På den videre turen mot Kuddohaure har vi et lønnlig håp om å slippe bæringer, men den som anla elva la inn terskler øverst og nederst for å gardere seg mot det. Etter å ha forsert dette partiet tar vi peiling på en av elvene som kommer ned fra fjellet. I denne elva har vi lov til å fiske, så motivasjonen er høy for å komme fram. Den siste kilometeren får vi følge av et skikkelig sommerregn, faktisk det eneste på hele turen.


Det ble en del bæring. Her er det Bendik som har tatt en tørn.

Harrnatt

Vi bestemmer oss for at været rettferdiggjør et innhogg i bensinrasjonen, og lager middag på primusen inne i teltet. Røye med potetmos etterfølges av molter med sukker og et par kopper kruttsterk fjellkaffe. Akkurat på dette tidspunktet er vi skjønt enige om at nå er det mye lurere å sove enn å fiske, men de fleste vet vel hva kaffe av et slikt kaliber gjør med fordøyelsen, så det er ikke lenge før naturen krever en tur ut. Det skulle vise seg å være et lykketreff. Været har endret seg til det bedre, kun lett duskregn, og fiskelysten gjør seg sterkt gjeldende hos oss begge. Det er ingen annen utvei enn å rigge opp fluestengene og prøve litt i elva. Selv såpass langt nord er nettene begynt å bli ganske mørke, så det blir litt træl før Rackelhanene er på plass på fortommene. Vi virrer rundt oppover langs elva, som viser seg å bestå av mange løp, stort sett for grunne til at det blir noe skikk på fiskinga. I tillegg er terrenget storsteinete og kronglete så framkommeligheten i mørket er begrenset. Det er først når vi kommer ned til oset at ting begynner å skje. Det er bare i elva vi har lov til å fiske. Vannet hører til fiskecampen på Mäkak, og er forbudt område for oss. Etter litt diskusjon blir vi enige om at det må defineres som elv så lenge det er en skikkelig strøm der, dessuten er det mørkt og midt på natta så det bør gå greit å tøye elva litt ekstra.

De første to gangene Racklehanen glir over oset er det fisk etter, men tilslaget kommer for seint. Alle gode ting viser seg imidlertid å være tre denne gangen. Tilslaget blir belønnet med fast fisk. Fisken oppfører seg merkelig rolig. Ingen ville utras der i gården, men inn til land vil den ikke. Flere ganger er snøret inne ved fortomsknuta og en pen harr kan skimtes i lyset av hodelykta, men med seige bestemte utras bærer det ut på baklina igjen. Til slutt kan en pen Pite-harr entre hoven. I løpet av noen minutter får den selskap av tre til på samme størrelse. I tillegg følger noen mindre, som får friheten tilbake. Før vi er ferdig med rensking og kommer oss i posene har klokka passert tre. Det har vært en 20 timers, svært innholdsrik dag.



Når harren når denne størrelsen begynner det å bli moro.

Så smalt det!

Vi klarer å karre oss ut klokka ni dagen etter, og etter frokost bærer det videre nedover. Vi koser oss med elvepadlinga nå, men har etter hvert funnet ut at avmerkingen av stryk og fosser på den svenske turkartene er lite å stole på. Ned mot Kuddohaure er det slutt på padlinga. Et par mindre fosser gjør at bæring er eneste alternativ. Det er såpass kronglete at vi velger å ta sekker og kano hver for seg.

På grunn av diverse forhold jeg ikke skal plage leserene med, var fjellstøvlene mine denne sommeren et annet sted i Norge enn jeg var. Det førte til at turen måtte gjennomføres i joggesko. Dette var jeg noe skeptisk til, men jeg mente å minnes at både Even Rise og Torbjørn Tufte varmt har anbefalt dette fotplagget på fjelltur. En ting er sikkert, det er siste gangen jeg drar på tur uten fjellsko. Kombinasjonen av tung bør, tøft terreng og et ankelledd som bærer tydelig preg av et par sesonger på backplass i trøndersk 5.divisjonsfotball viste seg nemlig å slå uheldig ut. Noen få meter før bæringa er over tråkker jeg over så det smeller i ankelleddet. Det gjør infernalsk vondt, og jeg går over ende mens jeg forbanner meg selv, samt de nevnte herrer Rise og Tufte. Forholdene for nedising av ankelen er imidlertid nærmest ideelle. Elva renner forbi med iskaldt vann, og jeg finner meg en fin plass på en stein i sola. Det vaker intenst ute i strømmen, og etter hvert kommer fluestanga fram. Det ender med at både røye og harr finner veien på land. Bendik lager en velsmakende lunch bestående av harr og knekkebrød. Harren har fått ligge noen timer med salt på, og er fast og fin i kjøttet. Senere på turen prøver vi kombinasjonen stekt harr med ris og spaghettisaus. Det gir retten et nesten bacalaoaktig preg, og frister definitivt til gjentagelse. Etter et par timer med lunch og fisking er foten ganske så gjennomkald, og med reserveåra som krykke er det fult mulig å bevege seg. Vi bestemmer oss for å padle et stykke til før vi tar kvelden.



Fisking, kjøling av fot og soling. Er ikke det tre ønsker på en gang da?

Bjørkeskogen begynner etter hvert å få innslag av furu. Mens jeg slår opp telt drar Bendik på vedraid. Det tar sin tid, og jeg begynner så smått å bli bekymret for at noe skal ha hendt ham også. Det er definitivt nok at en av oss er halvveis invalidisert. Alt er imidlertid i skjønneste orden. Det tok bare en stund å finne den største tørrgreina. Med grov tettvokst ved, full av tyri, blir det en bålkveld å minnes. Vi spanderer på oss en pose pannekaker til dessert og koser oss nærmest glugg i hel. Det er en fin strøm rett ved leiren, så vi kan ikke la racklehanan være uprøvd i natt heller. Det blir fisk denne gangen også, men ingen av gårsdagens dimensjoner.

Ned til Tjeggelvass

Ankelen er stiv som en pinne når jeg våkner. Ganske bekymringsverdig i og med at også dagens etappe også inneholder mye bæring.. Høydeforskjellen på Kuddohaure og Viltok skal være under to meter, og vi har allerede gjort unna litt av høydeforskjellen da et langt parti med ”whitewater” åpenbarer seg for oss. De svenske kartene fortsetter å imponere! Helsetilstanden gjør at vi er lite lystne på mer bæring enn nødvendig, så etter å ha tatt et overblikk bærer det utfor. Helt nederst er det en høyresving med en stor stående bølge i midten. Vi klarer bare nesten å unngå denne. Men en Ally med to padlere som ligger på støttetak er en stødig farkost, så vi kommer ut på rett kjøl. Det er imidlertid nødvendig med øsing før vi fortsetter ferden.

Etter litt diskusjon velger vi å bære over i Buoktjaure, noe som på grunn av mellomliggende småvann viser seg å være ganske lett. Derfra er det nok en kort strekning til fots ned til elva et par stryk ovenfor Falenhaure. Her går elva inn i en slags canyon. Det ser lite padlbart ut ved første øyekast, men etter å ha studert forholdene nærmere finner vi en passasje på høyre side. Gode padlere kunne antagelig ha padlet resten ned til Tjeggelvass også, men med vårt nivå blir vi nødt til å bære de siste strykene. Her går imidlertid Kungsleden ved siden av elva. Dette er E6 i de svenske fjellene, og stien er faktisk belagt med impregnerte fjøler i hele sin lengde. Vanligvis kan jeg styre meg for tilrettelegging i så ekstrem forstand, men akkurat denne gangen passet det bra. I øverste del av Tjeggelvass er fiskekortet vårt igjen ugyldig, så vi gir jernet ei stund til for å kunne slå leir i et lovlig område. Det er egentlig ganske irriterende at gyldighetsområdet for fiskekortet har så mange hull. Spesielt fordi det gjerne er de mest innbydende områdene som er befengt med forbud, og det i tillegg er nærmest folketomt i området. Ettersom turen skrider fram gjør den stigende irritasjonen oss mer avslappa i forhold til begrepet fiskekort. Vi ser oss ut ei elv som renner inn i vannet på sørsida, men der er det opptatt av et par store hustelt. Slukøret må vi finne en annen teltplass. Uansett er vi såpass slitne at vi sovner så å si med middagen i munnen.

Dagen etter fortsetter nedover Tjeggelvass. Vannet er over tre mil langt, og vi har vinden bakfra. Når vi nærmer oss enden har bølgene tatt fart over hele vannet og begynner å bli ganske hissige. I tillegg smalner vannet inn, noe som ikke gjør saken bedre. Bølgene begynner å anta anseelige høyder, men er heldigvis ganske langstrakte. For å gå klar av de mange oddene som stikker ut må vi ha en ganske kraftig vinkel i forhold til bølgeretningen. Dette fører til at fribordet tidvis er minimalt. Jeg sitter stort sett bare å styrer, mens Bendik padler det han er god for i bauen. Standlinja er forreven og innbyr i liten grad til ilandstigning, så jeg ber en stille bønn om at dette må gå bra og lover meg selv å kjøpe spruttrekk før neste langtur. Vi passerer et par av oddene med en halvmeters margin. Det er ganske nervepirrende når det bryter hvitt og vi vet at vi antagelig får kanoen fylt med vann dersom vi går på grunn. Litt senere kommer vi i le for vind og bølger, og kan puste lettet ut. Allyen har nok en gang bevist sin styrke i grov sjø!

Blodslit mot slutten

Vi hadde egentlig tenkt å ta turen nedom Apmo naturreservat. Med sine opp til 40 meter høye graner, og gode harrstrømmer skulle området absolutt være verd et besøk. Problemet er at vårt bestemmelsessted, Arjeplog, ikke ligger ved Piteelven, men i nabodalføret. I og med at tiden begynner å bli knapp må vi derfor spare Apmo til en annen gang, og starte ferden opp mot Rappen. Dette vannet utgjør vannskillet mellom dalene, og en rekke småelver og vann skulle avløse hverandre hele veien opp. Vi regnet ikke med å kunne padle hele veien, til det er høydeforskjellen for stor, men med et tau til hjelp håpet vi å kunne slepe farkosten i størst mulig grad.



Det ble en del lining på siste del.

Den nedre delen av elva er som snytt ut av en Hans Lidman bok. Eldgammel furuskog som i flere genrasjoner har fått stå til den har stupt avløses av slake myrer, og midt i idyllen renner elva med glinsende vannspeil. Det eneste som ikke stemmer er at både monstergjedder og storørret er totalt fraværende. I tillegg virker det som vannstanden i elva er omtrent en halv meter under normalen i og med at høye tørre bredde griner mot oss. Det er med stor spenning for hva morgendagen ville bringe vi sovner denne kvelden, etter først å ha tilbragt noen timer foran tyribålet.

Forholdene viser seg å være betydelig verre enn fryktet. Det er ekstremt lite vann i elva så hele etappen opp til Rappen blir en mer eller mindre sammenhengende bæring i tett urskog. Selv vannet som skulle ligge på midten av etappen er så å si borte. Det er bare noen vannpytter i et gjørmehav. De seks kilometerene tar nesten hele dagen, men vi rekker å padle et stykke ut på Rappen før vi tar kvelden.

Neste dag blir av samme kaliber. Bæring, gjørmevassing og gjenvokste vann er noe av det dagen bringer. På slutten gir vi mer eller mindre opp, og bærer på skogsbilveien som følger vassdraget.



Og så vi som glemte karnevalsutstyret hjemme!!
Den siste natta blir tilbragt under åpen himmel. Det er tydelig at høsten er i anmarsj. Restene i kaffekoppen har frosset i løpet av natta, og det er behagelig å kunne fyre morrabålet fra soveposen. Etter en kort bæring ned til Hornavan kan vi sjøsette kanoen og padle den siste mila inn til Arjeplog. Det er ikke uten glede vi ser bilen dukke opp på stranda.
Randulf Valle

Søk

Nyhetsbrev

Padleskolen

Denne artikkelserien er et samarbeid med Norges Padleforbund, som står for det redaksjonelle innholdet. Her finner du de første ni artiklene i serien, som fortsatt lever i beste velgående som fast spalte i hver utgave av bladet. Klikk på bildene for å lese artiklene i pdf-format.

  • Del 1: Om bord - og ut igjen

    Det er alltid greit å starte med begynnelsen. Her lærer du å komme deg trygt om bord, og ut av kajakken igjen

    Del 2: Lær riktige fremdriftstak

    Her lærer du hvordan du på en mest mulig hensiktsmessig måte får kajakken til å gå framover. Kanskje ikke så dumt?

    Del 3: Slik velger du kajakk

    Føles det enorme utvalget av kajakker mest som en ugjennomtrengelig jungel? Her får du sårt tiltrengte tips for å finne riktig kajakk til ditt bruk.

    Del 4: Slik velger du padleåre

    Det er ikke bare-bare å velge riktig padleåre heller. Her får du vite fordeler og ulemper med ulike typer.

    Del 5: Vinterpadling

    Denne delen av padleskolen har nok mer karakter av en turreportasje enn faktasak, men litt inspirasjon til å komme ut i vinterkulda får du nok.

    Del 6: Kameratredning

    Sikkerheten skal alltid ha full oppmerksomhet. Her får  du instruksjon i kameratredning med kajakk.

    Del 7: Overnattingstur

    Hvordan er det å dra på overnattingstur med kajakk? Her får du råd og tips om dette.

    Del 8: Rulla - del 1

    Her går vi gjennom hvordan du blir vant til å være under vann og får roen som trengs for å lære teknikken på rulla.

    Del 9: Rulla - del 2

    Når vannfølelsen sitter er det tid for å terpe teknikk. Her får du en grunding gjennomgang.