Tekst og foto: Bengt Egil Rotmo
Lurte lenge på om det skulle bli noen tur til Alaska i år, ting passet liksom ikke helt inn sammen med alt det andre. Da september begynte å nærme seg og en liten stille periode så ut til å komme så jeg muligheten.
Jeg tok en liten spørrerunde blant kompisene og Kjell var ikke sen med å slå til.
Sekk på avveie
Vi skulle ta en to-ukers uchartret tur til Alaska. Kjell hadde aldri padla elv før, men ble begeistret for forslaget om en tur ned Birch Creek. Etter en lang flyreise hvor vi mistet en av flyavgangene var vi endelig i Fairbanks.
På flyplassen ble vi plukket opp av min gode venn Audun og tatt vel hånd om. Det eneste vi manglet da var sekken min, den var fortsatt på flyplassen i Amsterdam. Amerikanerne har en god forkortelse på slike episoder:"SNAFU - Situation normal, all fuc... up". To dager senere kom sekken og vi var klar til å dra på elva.
Kjell
Vi hadde stålende høstvær de første dagene. Elva hadde god fart og vi slapp å line så dette så bra ut. Den første dagen fant vi to årer i like under en sveeper som neste stakk av med lua mi. Tok dem med oss, kanskje fant vi en gjeng som ville bli glade for å se igjen utstyret sitt.
Fisken var egentlig lite bitevillig selv om elva visstnok er proppfull av harr. Noen "småpinner" bet på nå og da, men det vante Alaskafiske slo ikke helt til. Vi skylder på at elva var kald og hadde stor vannføring, dårlig til å fiske er vi iallfall ikke :-).
I bjørneland er det betryggende å ha hagla i nærheten.
Bjørn!
Når man er i Alaska så blir man litt fokusert på bjørner, men den første delen av elva var det ikke så mye som et spor å se. Vi hadde likevel matbålet en liten hundremeter fra teltleiren retning med vinden, i tilfelle en brakar skulle få teften av maten.. Jeg var halvt ferdig med den siste retten i middagsmåltidet (nudler) en kveld da Kjell utbrøt:"tror det er noe som rører seg der nede, kan være en bjørn." Jeg tenkte at det sikkert var mørket som spilte han et puss og fortsatte å mate innpå med nudler. Var vel egentlig mer opptatt av bayeren jeg skulle ha til dessert.
"Nå er den inne i leiren, midt mellom teltet og kanoen!" kommer det fra Kjell. Mener jeg mumlet noe om at det kan da ikke være bjørn. De går da som regel mot vinden, i hvertfall så sent på kvelden. I det jeg reiste meg for å se stakk de'et inn i et kratt bak teltleiren i en voldsom fart.
Både nudler og øl var glemt, vi måtte finne ut hva det var som stakk innom teltet uten å banke på. En haglpatron fant veien inn i kammeret før vi traska ned mot teltet.
Kjell hadde som vanlig rett, midt inne i leiren var det tydelige spor etter bjørn. Den hadde snudd to meter fra teltet og flyktet nedover langs elva. "Fem minutter tidligere og det første den ville ha sett i leiren var ryggen min mens jeg lete etter desserten" kom det fra Kjell. Vel, da hadde han iallfall flykta. Jeg skjøt et skudd i lufta og ropte at her var ingen bjørn velkommen i natt, så gikk vi opp til bålet igjen.
Kjekt å være på tur med Kjell for er det noe vi er gode til så er det å sløve foran bålet om kveldene og i posen om morningene. Kveldsbålet dro vi sjeldent fra før i tolvtida og glørne i morrabålet dabba som regel ikke ut før i elvetida, snakker om luksus.
Sene bålkvelder
Etter hvert som vi kom nedover ble elva større og litt villere. Elva sirklet seg hele tiden mellom karakteristiske gulhvite fjellsider nedover i dalen. Nå og da passerte vi falleferdige tømmerhytter som vitnet om da to russere fant gull i elva og startet et minigullrush. Vanskelighetsgraden toppet seg med en liten rekke grad III stryk. "Shot gun rappids", ca halvveis på vår reiserute. Vi konkluderte med at navnet kom fra en som hadde mista hagla si under en velt her en gang i tida.
Ser da greit ut dette.
Bever i massevis!
I den nedre delen av vår padlerute var beveren tallrik. Vi hadde sett en og annen beverhytte lengre opp, men her var den rundt hver en sving. Elg hvithodeørn, porqupine, ender og jerper så vi også med jevne mellomrom.
Det ble bare med det ene bjørnemøte, men spor på bredden vitnet om at vi var i nabolaget til en Grizzly i rekordstørrelse. Sporene ble nøye målt med leatherman skaftet og var 23cm på det bredeste!. I følge guider er dette en bjørn på rundt ti fot, et monster med andre ord.
Etter ca. 20mil passerte Birch Creek på nytt den samme grusveien vi kjørte innover. Her tok vi ut kanoen, pakket pikkpakket i sekkene våre og startet på de rundt tre milene til den nærmeste landsbyen, Central. En "trail angel" stoppet oss en mil fra Central og kjørte oss den siste biten inn til landsbyen. Fra Central haiket vi de rundt 25 milene tilbake til Farbanks.
Det virket som vi hadde med mindre da det lå i kanoen.
Før vi dro varsla vi en ranger om årefunnet og leverte disse fra oss. Han kunne fortelle at de hadde vært nødt til å hente ut en gjeng som mistet raft og pikkpakk. Han mente at årene vi fant sannsynligvis var deres.
