Tekst og foto: Randulf Valle
Grytidlig morgen tidlig i oktober. Det er fortsatt ganske mørkt inne i lavvuen, men et tynt lag av rim på innerduken kan skimtes fra min posisjon djupt nede i den varme soveposen. Med tilfredshet hører jeg lyden av kniv mot tre og bjørkenever som rives i små strimler. Noen har tatt ansvar. Ikke lenge etter knitrer det livlig. Fem trøtte jegere kryper ut av posene og gir fyrbøteren selskap. Klokka har såvidt passert seks.
En rask frokost blir etterfulgt av den livsnødvendige kaffekoppen, og det er akkurat blitt skytelyst når vi kryper ut. Jaktlaget på seks deles inn i tre tomannslag, og forsvinner i hver sine retninger. Kvelden før har vi blitt enige om hvem som skal gå sammen, og delt terrenget mellom oss. Noen satser på to økter med en sving innom lavvoen midt på dagen. Kåre og jeg har tenkt oss på langtur, og pakker lunch, klær og ammo for en hel dag.
Grytidlig lavvomorgen.
Jeg finner min i det jeg kommer over en kant i terrenget. Den flyr, men ikke langt. Rundt neste hjørne har den satt seg på en stein, og den blir et enkelt mål – effektivt og humant! Når jeg går Kåre i møte ser jeg at han også bærer på ei rype, men hvordan kan ha klart det uten å løsne skudd? Jeg har i alle fall ikke hørt noe.
Svaret kommer uten at jeg trenger å spørre: -Trur du ikke den ubrukelige høna jeg skjøt på i sted presterte å seile på stive vinger inn på den mest utilgjengelige fjellhylla og dø der! I maleriske ordelag beskrives klatreturen oppover lia, og jeg får inntrykk av at det var den reneste himalayaekspedisjonen som måtte til for å innkassere byttet. Uansett er smilet stort over at fuglen endte i sekken.
I fjellrypeland.
Etter pausa setter vi kursen nedover igjen, og satser på ei økt etter liryper nede i dalbunnen. Hund må vi være selv, så det blir mange turer gjennom kratt og vanskelig lende. Noen ryper finner vi, og noen av de faller. Når sola i tillegg varmer nok til at en ettermiddagslur i ei solhelling blir en behagelig opplevelse, kan en ikke ha det mye bedre.
