Langs steinurer og over snauvidde

Lagt til: torsdag 04. mars 2010 10:25

Rypejakta er på langt nær over, selv om september er forbi. Utfordringen er kanskje litt større på seinhøsten, men turopplevelsene står fortsatt i kø. Øyvind Ravna tar oss med på fjellrypejakt i Finnmark

Det knitrer fra bålet, og ildfluene fyker til værs idet han hiver på enda en kubbe av nylig kappet fjellbjørk. -Det må skikkelig bjørk til skal bålet holde utover kvelden. Det er sist i september, dalene under oss ligger ennå badet i høstens gylne farger, selv om det nå bare skal til én dag eller to med kraftig høstvær før greinene skriker nakent mot oss. Vi har satt lavvu'en opp tett oppunder skoggrensen og foran oss ligger åpen vidde, fjellknauser og urer. Fjellrypeterreng.

Tekst og foto: Øyvind Ravna

Tidligere på dagen startet vi til fjells, og satte opp lavvu litt nedenfor skoggrensen. Vi rakk et par timer i skoggrensen før det ble for mørkt. Men det er ikke ekte fjellrypeterreng, samtidig som det er for høyt for lirypa. Så det ble bare en fugl. Den kjølige brisen fra nord gjør at det er godt å komme tilbake til leiren. Det er blåst liv i bålet igjen, gryta blir funnet fram og kaffen surrer allerede på glørne.

For fjellfolk er ikke fyring i lavvu noen kunst. For de som har gått til anskaffelse av bærebare lavvuer for å følge moten, kan det å få et røykfritt rom i lavvu'en, ofte bli en uoverkommelig oppgave. De tre diskuterer nettopp nå fyringa. Den ene fordi han er skeptisk til bruk av rå bjørk.

- Dårlig ved gir mye røyk og lite varme, sier den andre.

- Det må fyres opp med tørr ved, helst vie, men bjørk går også an. Deretter må det fyres med råbjørk, den sure bjørka man kan brekke av trærne kan du overlate til søringan, fortsetter han; - Dæm like røyk.

Og bålet varmer i den kalde høstkvelden. I tillegg gir det oransje lyset fra glørne en følelse av tilhørighet her på vidda, en følelse som selv ikke den tiltagende vinden klarer å rokke. Snart dufter det av nykokt kaffe, nå etterpå er det kjøttgryta sin tur.

 

 

Neste morgen er det tidlig opp. Nattefrosten har kommet snikende inn i teltet i løpet av natten, og selv om soveposene har holdt kulda ute, så gjør det godt å få fyr i bålet for å få seg en kopp kaffe og en brødleiv. Så er det på med støvlene og anorakken. For å fjerne nattens fukt på børsa, blir en oljet fille dratt over jernet, og en tørr tvistdott dratt gjennom løpet. Da vi litt senere setter støvlene i lyngen, brytes stillheten av den sprøe lyden fra støvler på frossen mark. De blodrøde lyngheiene er så vidt rimdekt, men snart skal den stigende sola jage bort sporene etter nattens lette frost. Det ligger an til å bli en glitrende klar dag. Gårsdagens vinddrag er stilnet og den typiske kalde, friske høstlufta liggende over lyngviddene. Det er tid for å oppsøke fjellrypa, eller "skarv" som den ofte feilaktig kalles sørpå, antagelig på grunn av sin skarrende raping.

 

 

Fjellrypejakt foregår uten hund. Ikke bare fordi rypejakt med hund ikke har lange tradisjoner her nord, men helst fordi fjellrypa ikke trykker på samme måte som sin søster lirypa. Den løper heller langs bakken når den føler seg truet.

Tidlig på høsten kan den være uvanlig tam; etter at den er støkket på flukt på 15-20 meters hold, flyr den bare et steinkast før den igjen setter seg. Som om den ikke skjønner alvoret i situasjonen. Og det er nok ikke få jegere som har stått nærmest beskjemmet og angrende etter at de i jaktiveren har slaktet hele kull som har løpt bortover bakken.

Men fjellrypejakten er også jegerens jakt. Litt lenger utpå høsten, når fuglen sitter oppe på snauvidda, godt kamuflert av sin grå drakt mellom urer og knauser, krever det tålmodighet og erfaring for å komme på skuddhold. Kikkerten er da et uvurderlig hjelpemiddel; med et erfarent blikk kan en observere fugl på flere hundre meters avstand. Ofte må jegeren åle, og like ofte hører han steggens karakteristiske raping (som er helt forskjellig fra lirypa og kan minne litt om reinsdyr) som varsler de andre rypene om fare, og kan bare registrere at de forsvinner utenfor skuddhold.

Men med litt hell og erfaring gir denne jakten et bra utbytte, og en helt annen naturopplevelse enn jakt med hund i lier med småskog og myrer.

Målet for første jaktetappe denne dagen er noen markerte bergknauser som ruver majestetisk over viddelandskapet i 4-500 meters høyde. Garantert fjellrypeterreng. Vi har allerede beveget oss opp i ura, og holder om lag hundre meters avstand mellom oss. Det er ikke bare de høstfaregede dalene som ligger under oss. Vi er nå kommet så høyt opp i fjellet at vi kan skue utover den dypblåe, speilblanke fjorden lengere nord.

Sansene er vidåpne. Med ett hører jeg rapingen fra steggen. Retningen på denne lyden er vanskelig å ta, selv på vindstille dager; det er som den varierer i takt med viddas bølgende moer. Jeg fisker fram kikkerten og lar den vandre over urene samtidig som jeg gjør tegn til de andre om å stoppe opp. Ofte er det bare steggens hode som stikker opp over en markert stein i ura. Helt riktig også nå. Jeg får såvidt øye på det grå hodet som nærmest går i ett med ura. Siden steggen holder vakt er kullet er ganske sikkert i nærheten.

En lett rifle eller en trangboret Kongsberg eller Winchester hagle hadde langt vært å foretrekke framfor våre dobbeltløpede hagler. Men vi har hva vi har. Jeg anslår steggen til å være 50-60 meter unna, men slik avstandsbedømming er alltid vanskelig. Samtidig gir jeg tegn til de andre.

50, 40, 30 meter... Pulsen stiger og spenningen er til å ta på. Steggen drar på nakken. Tydelig på spranget. Og riktig, der tar han til beins. Litt til venstre går kullet opp. Jeg konsentrerer meg om den høyre rypa i kullet, mens min kompis plukker seg ut den til venstre. Vi får hver vår. Selv om fingeren er krummet om avtrekkeren, lar jeg skudd nummer to bli igjen. For langt hold.

Tekst og foto ved Øyvind Ravna: www.ravna.com

Søk

Nyhetsbrev

Lavvoliv

I serien Lavvoliv setter vi fokus på nomadenes bolig. I løpet av seks artikler skal vi se nærmere på hvordan du lager din egen lavvo, og hvordan du bruker denne teltformen på tur.

  • Lavvoliv #1

    I første del ser vi på lavvoen i en historisk kontekst., og setter stemningen for resten av artikkelserien. Hva er det egenltlig som er så bra med lavvo?

    Lavvoliv #2

    I andre del av serien går vi gjennom hvordan man syr sin egen lavvo. Blant annet i form av  arbeidstegninger og tips om stoffvalg.