”Da var det vel din tur”. Tonefallet til Leif etterlater ingen tvil. Nå står elva til min disposisjon. Klokka er tre om natta, og det er ni timer siden laksedøgnet vårt i Sandiasonen startet. De fem andre i laget har fått sin sjanse, og to grilser har kommet på land. Bevepnet med lånt tohåndsstang, flytesnøre og en tubeflue i rødt og svart tar jeg plass i elvebåten. Ærefrykten er påtagelig når båten siger ut i Barrilla. Dette er hellig grunn.
Altaelva har en særegen posisjon i de fleste laksefiskeres bevissthet. Den spektakulære naturen, den store gjennomsnittsvekta på laksen samt en historie preget av britiske lorder og styrtrike amerikanere, har gjort sitt til å gi denne elva status som det største en laksefisker kan oppleve. Med årene har tilgjengeligheten for vanlige folk bedret seg, men døgnene i de mest attraktive sonene er fortsatt vanskelige å få. Gjennom Sten-Egil, en arbeidskompis som kommer fra Alta, har jeg fått bli med på to døgn i Barilla. Dette vallet ligger i Sandiasonen, så langt oppe at elvebåt er eneste framkomstmiddel. Det er kun Steinfossen som skiller oss fra legendariske Sautso.
På vei oppover Altaelva i elvebåt
Elvebåt
Turen starter der Gargiaelva møter Altaelva. Det er siste mulighet til å nå bredden med bil. Vi har fått med Arne Hestvik som båtkar. Han er lidenskapelig laksefisker, og mer eller mindre bosatt i elva sommerstid. I tillegg viste han seg å være et oppkomme av historier tilknyttet elva og folk han hadde rodd for. For å få med seks mann og et berg av bagasje er det nødvendig å kjøre to turer. Dermed tar det et par timer før vi er på plass i Barila. Altaelva er fredet for fiske mellom 12 og 18, og derfor er det ganske stor trafikk på elva i denne perioden. Nå og da veksler vi et par ord med folk vi møter. Fisket er vist ikke helt på topp, men vi er likevel optimister.
Tiden fram til fiskestart klokka seks går med til leiroppsett, kaffekoking, opprigging av utstyr og diskusjon av fluevalg. Arne og Erling – faren til Sten-Egil – har tydeligvis klokketro på Sunray Shadow, eventuelt Green Highlander dersom sola skulle titte fram. Timene går på et vis, og tradisjonen tro inntas middagen rett før fisket starter. Det serveres kokt reinskjøtt, og det er ikke akkurat det verste jeg har smakt. Det sosiale står alltid i høysetet i Alta, og det er vanlig at hele familien er med når noen har fått døgn. Selv om vi ikke akkurat er en familie er det like mye den hyggelige praten i leiren som selve fisket som sitter igjen etter turen.
Middag inntas i påvente av at klokka skal bli seks.
Endelig
Det er Leif som starter døgnet. Dette første draget over vallet blir ofte belønnet med fast fisk. Så også denne gangen, men ingen av de tre fiskene som tar flua blir med til land. Fisket i Alta foregår stort sett fra elvebåt. Spesielt her i Barila er det en stor fordel da breddene er steile de fleste steder. Likevel er det under fiske fra land at den første fisken blir tatt. Sten-Egil får en tokilos sjøørret nede på brekket i hølen når klokka nærmer seg midnatt. Endelig er vi i gang! Vi er nøye med å krympe denne fisken skikkelig. Dette er en skikk som rett og slett går ut på å ta seg en dram for hver fisk som kommer på land. Krympes ikke fisken skikkelig blir det ingen flere. Så enkelt er det!
Selv om vi krymper etter alle kunstens regler tar ikke fisket helt av sånn umiddelbart. Det blir diskutert om den øverste delen av vallet skal prøves, og etter hvert blir det enighet om det. Jeg blir igjen sammen med Jonny, mens de andre drar opp til den øverste kulpen. Denne turen resulterer kun i at Leif setter seg fast i bunnen og sliter bort et flytesnøre, men etter hvert får også Leif en grilse. Så får de andre prøve seg i tur og orden, og så blir det faktisk min tur.
Fisket i Alta foregår stort sett fra elvebåt
Min tur
Jeg er slett ingen mester i tohåndskasting. Når det i tillegg skal kombineres med å stå oppreist i en elvebåt midt i et stryk blir det mye å tenke på. Det tar ei stund før jeg blir vant med underlaget, og kan konsentrere meg om kastinga. Sten-Egil har rodd elvebåt siden et par måneder etter at han lærte å gå, og han plasserer seg slik i stryket at kastinga blir greiest mulig for meg. Vi siger sakte nedover, mens flua dekker stadig større områder. Plutselig stopper snøret. Av en eller annen grunn husker jeg på at jeg ikke skal gi tilslag. Dette er ingen tørrflueørret! De neste to sekundene fortoner seg som en evighet. Så knurrer snella, stanga bøyer seg med en bestemt bevegelse og snøret fyker ut gjennom stangringene. Jeg er i Altaelva, og jeg har laks på kroken!
”Sveiv inn løsbukta foran beina dine”. Sten-Egil har vært med på dette mange ganger før og kommer rolig med råd og vink under temminga. I Alta temmer man nemlig laksen, det er ikke snakk om å kjøre den. ”Husk at du skal holde godt press på den. Sveiv inn så du får utnyttet spensten i stanga, men vil den gå så må den få lov til det”. Jeg vet ikke hvor lang tid det tar, men etter hvert kommer vi i land på elvebredden. ”Det er en fin grils du har. Bare ta den tida du trenger. Vi venter til den er kjørt”. Etter to nye utras og et par heftige luftsprang kan Sten-Egil endelig avslutte kampen med et solid grep rundt halerota. Min første laks er et faktum. Den har stått ei stund i elva, og begynner å få farge. Vekta stopper på drøye tre kilo.
Fornøyd roer og fisker. Undertegnede kan nå kalle seg laksefisker.
Vi har imidlertid ikke tenkt å gi oss med dette. Laksen blir lagt på ”lit de parade” på tregulvet i elvebåten, og vi legger ut for å fortsette kastinga der vi slapp. Sakte med sikkert siger vi fra stryket, og ned i selve kulpen. ”Tar den nå så er det storlaks”, kommer det fra tofta. Det går en viss automatikk i kastebeveglesen. Opp med snøret, vinkle ut, baksleng og skyte fram igjen. Flua lander skrått utfra båten, og driver til hele snøret er utstrakt bak båten. Så er det å dra inn og begynne på nytte. Da – under inntrekket – kommer du to kraftige rykk. Så blir det stille. Så fikk jeg altså hilse på en skikkelig Altalaks også, selv om møtet ble kortere enn jeg kunne ha tenkt meg.
Disse to nappene er noe av det råeste jeg har kjent. Forut for turen har vi hatt en diskusjon om hva som er mest moro av laksefiske og tørrfluefiske etter vakende ørret. Jeg tror konklusjonen fra min side blir at det dreier seg om to helt forskjellige ting. Når du fisker ørret med tørrflue ligger mye av gleden på et intelektuellt plan. Tilfredstillelsen over å studere fisk og insekliv. Velge riktig imitasjon, og presentere den på en slik måte av fisken tar det for god…. …fisk? Laksefiske er mer som ekstremsport å regne. Kicket ligger i det tunge nappet som avløser den nesten uendelige ventinga. Jeg skal være enig i at det virkelig kjennes i ryggmargen!
Fornøyd
Etter dette drar vi til land. Leif er klar for ei ny økt, og jeg er fornøyd. En time har jeg fått, og akkurat nå har jeg ikke behov for å fiske mer. Nå skal det krympes! I følge Sten-Egil er krympinga enda viktigere når noen har satt rekord, eller tatt sin første laks. Vi tar med oss tilstrekkelig med brukerutstyr for krymping og finner oss en fin plass på et berg. Her sitter vi høyt og fritt, og har god oversikt over det som skjer på elva. Dersom vi ikke får mer laks er det i alle fall ikke vår skyld. Etter hvert utarter det hele seg med allsang, noe som i disse flotte omgivelsene og vår tilstand tatt i betraktning må grense tett opp mot faunakriminalitet…
Kveld i Barrilla
Plutselig blir det liv ute på elva, og vi får annet å tenke på. En stor grils mener Leif å ha på, men da de nærmer seg land viser det seg at det er en mellomlaks som er på kroken. Erling avslutter kampen med en sikker klepping, og så er en sjukilos føyd til fangsten. Etter dette finner jeg soveposen, og prøver å få litt søvn før det blir for varmt.
Laksen har tatt, og kursen settes mot land
Siste del av temminga foregår fra land.
Erling gjør seg klar med kleppen.
Sannhetens øyeblikk…
Trygt på land
Sautso
Når fiskedøgnet synger på siste verset kryper jeg ut av posen. Etter en liten frokost er jeg klar for en rusletur oppover elva. Når jeg først er i området vil jeg se Gabostryket og Sautso som starter på oversida av stryket. På veg oppover, gjennom den tette vegetasjonen ved elva, treffer jeg karene som har Steinfossen disse to døgnene. De har foreløpig kun fått to grils og er noe molefunkne. Turen opp til Gabo tar ikke lang tid. Dette stryket kan ikke trafikkeres med elvebåt. Båtene dras opp langs sida, men heller ikke det er risikofritt. I tidens løp har en del båter endt sine dager her. Jeg vurderer hvordan det ville være å padle Gabo i kano, og kommer til at det burde gå. Det vil riktignok være et par punkt hvor manøvreringen må være presis, svært presis. Når jeg kommer til toppen, blir jeg hilst av en grilse som hopper på brekket. Gabonakken er kjent som en god fiskeplass, men setter laksen utfor stryket er oddsene plutselig noe dårligere enn middels. Etter litt vurdering finner jeg ut at jeg ikke bør ofre til Gabokjerringa. For det første skal jeg ikke lengre opp, og for det andre er jeg litt usikker på om hun vil ta en knust kjeks som hån eller hyllest. Det er vanligvis finere brennevin eller tobakk som ofres til Kjerringa for å få fiskelykke på veien oppover.
Gabostryket
Nytt døgn - nye muligheter
I leiren er stemninga rolig. Alle unntatt Jonny sover. Jeg benytter anledningen til et bad, og får meg et par timers søvn før middag. Jeg føler meg ganske groggy etter det første døgnet, og lurer på hvordan folk klarer seg gjennom en hel sommer med en slik livsførsel. Det virker jo som et slaraffenliv; fiske, drikke og spise. Det hadde det sikkert vært også, dersom tilstrekkelige mengder søvn hadde hørt med til regnestykket.
Leif er først ute i dag også. Han og Sten-Egil holdt ut hele forrige døgn, og det viser seg at de er de argeste til å stå på denne gangen også. Sammen står de for hele nattas fangst, og Leif setter kronen på verket med en ny mellomlaks utpå morrasida. Denne gangen sier vekta seks kilo.
Fornøyd Leif med fangsten.
Det er tydelig at det å holde ut til siste slutt blir belønnet i dette gamet. Selv føler jeg ikke noe behov for å fiske mer. Jeg har fått min Altalaks, og det ville nesten vær urettferdig om jeg skulle stikke av med mer på jomfruturen til elvenes dronning.
Sten-Egil holder båten i ro på brekket nederst i hølen.
Vegen ned igjen
”Er ikke det en boks med grillkrydder?” Jonny peker ut i elva som strømmer hastig forbi oss der vi står ved Gilbostryket. Arne har satt oss av på oversida av strykene, og har så dratt opp igjen for å hente Erling og resten av utstyret. Like etterpå kommer de susende ned stryket. Mens vi står og filosoferer over grillkrydderet kommer noen bordbiter flytende forbi. De minner mistenkelig om bunnen i en elvebåt. Har noen gått på grunn oppstrøms?
På veg ned Gilbo. Arne har kontroll og kan ta seg tid til å posere for fotografen.
Når Arne kommer for å hente oss får vi forklaringa. En av båtene fra vallet rett nedenfor oss gikk på grunn og knakk nesten før den hadde startet på tur nedover. Da Arne kom opp for å hente utstyret vårt var elva full av folk, og han måttet stoppe og agere redningsskøyte. Det gikk heldigvis bra med alle, men elvebåthavari er ingen billig foreteelse. I dette tilfellet hadde de klart å berge motoren, noe som i alle fall gjorde det litt billigere. Turen vår går heldigvis bra, og så er Altaturen over for min del. Jeg og Sten-Egil er ferdige nå, mens de andre skal gå på to nye døgn i den nedre delen av elva. Når vi drar fra elva er jeg sikker på at det jeg skal tilbake en gang. Jeg har nok blitt bitt av laksebasillen, og skal en fiske laks tror jeg ikke det finnes noe bedre sted å gjøre det enn de øvre delene av Altaelva.
