På ski over vidda

Lagt til: torsdag 04. mars 2010 22:31

Våren er tid for lange, lyse skiturer. Når røya i tillegg er bitevillig kan man ikke ønske seg så mye mer. Bli med Øyvind Ravna på tur i Finnmark.

Vinteren har ennå ikke sluppet taket, selv om det har begynt å våres nede i bygdene. I det 3-400 meter høye fjellpartiet i hjertet av Finnmark, som ofte i generelle vendinger omtales som Finnmarksvidda, ligger snøen til ut i juli. I enkelte østvendte hellinger kan den ligge helt til neste høsts snø på nytt dekker den.

Nå, mens vinteren fortsatt kjemper sin umulige kamp mot den varmende vårsola, som bit for bit fortrenger kulde og snø, har en kanskje den vakreste tiden på vidda. De lange lyse kveldene, kvitringen fra snøspurven og de kåte skrattene fra rypesteggen, i et land hvor sola snart vil holde seg uavbrutt over horisonten i over to måneder, gir løfte om liv. Og om varme og en hektisk og etterlengtet sommer.

Selv om snøen ofte blir bløt og råtten på de varme soldagene, så fryser det hvite landskapet fortsatt til natterstid. De tidlige morgentimene vil derfor ha et utmerket føre. Dette skareføret, som reinen og reingjeterne vet å utnytte på sine årlige flyttinger mot havet, kan også utnyttes av fjellvandrere. På noen korte morgentimer kan en på slikt føre legge bak seg hele dagsetapper. Tiden fra lunsj og utover ettermiddagen kan da nyttes til isfiske - til å lure Laksefjordviddas storrøye.

Denne ettermiddagen rett før Kristi Himmelfartsdag er det få tegn på at våren er i anmarsj. Idet vi laster ut av bilen på den nylig åpnede vegen over Ifjordfellet, og i en gjennomtrengende vind spenner hundene foran pulkene, stikker et overraskende ansikt fram i døra på en campingvogn ikke langt unna. Foran vogna står en Polaris snøscooter av siste modell. Vi kan nærmest lese tankene hans, og hoderystingen bekrefter våre antagelse.
- Ska dokker starte av gårde idet here været? Da vi nikker bekreftende rister han på hodet: E dokker ikke riktig rett?
- På ski? Fortsetter han. For ungdommen, som tydeligvis er oppflasket med scooter, og knapt har annen kjennskap til ski enn at det er noe Vegard Ulvang og Espen Bredesen brukte for å vinne gull, er det nok bruken av ski og ikke det dårlige været som gjør at han stiller spørsmål ved vår fornuft.

Det er faktisk ganske vindfullt, men været er ingen ulempe. I denne første etappen, fra Storelva via Fuglevann til Tranevann, er vi lommekjente, og hvis været skjerper på, kan vi ta inn i en gammel plankehytte med det kryptiske navnet "B 13". Til tross for ikke akkurat turisthytte-standard, er dette reisverket med ett rom og gjennomtrekk nærmest blitt legendarisk på denne delen av vidda. Mange ganger har det gitt ly for folk som er blitt utsatt for uvær, fått trøbbel med scooteren eller rett og slett gått tom for bensin. Navnet er ikke så kryptisk som det høres ut, og skyldes kanskje de norsktalendes fattige navneforråd på vidda. Navnet "B 13" er nemlig kartreferansen på det gamle gradteigskartet.

Vinden står inn fra nord, noe som for en gangs skyld er en fordel; vi har medvind. På den harde skaren kan vi bare stå å skøyte etter hundene. Dessuten er ikke fjellet farlig hvis en har utstyr og klær i orden og kjenner sine begrensninger. Etter knappe to timer runder vi Tranefjell og kan skue ned på den lille hytta som tegner seg mot horisonten idet rødblåe nattelyset.

 

 

Mitt følge på denne turen, som så mange turer tidligere er Tore Helistø. Han er som tidligere nevnt en av dem som er best kjent på denne vidda. Sammen med Tore trenger en ikke å frykte at kursen er gal. Med oss har vi tre hunder. Tore med sin Stegg, en kraftig setter, og jeg med vorsteherne Astra og Stella. Snart er det fyr på primusen og litt senere er teen, kokt på smeltet snø, klar.

En skal være optimistisk for å si at været er blitt bedre neste morgen. Vinden uler i de glisne hytteveggene, og selv om solen allerede står høyt på himmelen når vi kryper ut av soveposene, så er det vanskelig å se den gjennom snøkavet. Må vi ligge på været denne dagen? Som de lønnsslavene vi er, så vil det bety mindre tid til fisking, vi har tross alt bare fem dager til disposisjon. Beslutningen blir tatt. Vi fortsetter. Selv om været ikke tillater fisking. Men så lenge vi holder oss i bevegelse, og kjenner kursen, så går det greit.

To timer senere følger vi Sillesjokha ned mot Dolla, og legger kursen over høydedraget mot Giggijavre, hvor det står en gamme. Passe sted for middag. Pølse og potetstappe for oss og Eukanuba for hundene.

Etter hvert begynner uværet å gi seg. Vi begynner å bli rastløse, skal det likevel bli sjanse for å få prøvd pilkestikka i dag? Det har vært overskyet og kaldt i dag, så snøen er ikke tint opp. Og i løpet av en god halvtime er vi ved Lavnesjokha. Og der den renner sammen med elva fra Dolla er det en stor kulp. På sommeren et glimrende sted både for flue, mark og sluk. Hva med isfiske?

Tore pakker boret ut av pulken, og jeg finner fram pilkestikke med min tradisjonelle røyeblink. Hva skal vi agne med? I valget mellom mark og maggot velger jeg det første og Tore det siste. Men resultatet uteblir. I løpet av en knapp time har vi bare fått et par mindre ørreter, og det er for dårlig. Hva med Nammajavre?

En stund senere skjærer spiralboret seg gjennom den metertykke isen. På nytt senker jeg røyeblinken ned i hullet, finner fram reinskinnet og legger meg nedpå for å se. Det er alltid en egen spenning å fiske på vatn der du kan se bunnen. Følge med bevegelsene du overfører til agnet. Først noen lange, kraftige drag for å tirre fiskens nysgjerrighet, og deretter noen korte drag etterfulgt av ørsmå vibrasjoner for å lokke fisken til å sluke agnet.

 

 

I Nammajavre er det stor røye. Røye som ikke alltid er like bitevillig. Spørsmålet er om den er det i dag? Og svaret lar ikke vente på seg. Idet jeg i noen korte sekunder retter meg opp og ser på Tore, registrer jeg at han drar høyrearmen kontant i været, og rett etterpå ligger det en pen røye, blank med lyserød buk, på isen. Bra!

Og ikke lenge etter er det min tur. Da jeg på nytt legger meg ned for å følge agnet, skimter jeg en mørk skygge komme inn fra venstre. Skyggen blir til en fisk av anseelig størrelse. Mot den mørke bunnen ser jeg tydelig konturene av de hvite finnene, et typisk kjennetegn for røya. Men hvor lenge var Adam i paradis? Rett før ruggen skal åpne munnen, ombestemmer den seg, og glir rett forbi agnet. Men ikke for godt. Litt etter kommer den tilbake. Med stø kurs rett mot blinken. Jeg kan se hvordan den åpner gapet. Og lukker det over maggoten. Fast fisk. Og et sekund senere ligger en sølvblank røye med rød buk og spreller på isen.

 

 

Vi fortsetter marsjen. Været har stilnet helt av nå. Det er en nytelse å ta seg fram over de endeløse hvite slettene her i hjertet av Laksefjordvidda denne kvelden. Etter 5. mai blir vidda stengt for fritidskjøring med snøscootere, så i de lange lyse kveldene finner en en ro lik den som omsluttet denne ødemarka i tidligere tider. Det henger en lett dis over de blålige landskapet denne kvelden, og i vest er himmelen ennå rødlig. I silhuett langt borte kan vi skimte en liten reinflokk. På trekk i sin urgamle vandring fra innland mot de tidliggrønne liene ved kysten.

Plutselig stopper Tore opp og peker. Armen hans leder blikket mitt mot en mørk flekk som beveger seg et par kilometere unna. Hva er det? Jeg fisker fram den lille feltkikkerten min og fokuserer på det ukjente objektet. Da jeg får stilt inn kikkerten idet svake lyset, ser jeg konturene av en liten, mørk pelskledd kar, som haster bortover vidda i en underlig gange. En jerv. Antakelig luskende etter reinflokken for å plukke ut de individene som ikke klarer den slitsomme vandringa mot kysten. Naturens harde lov.

Tiden går fort når en beveger seg over vidda, og før vi vet ordet av det, så har klokka passert midnatt. Tross snømengdene, så har maividda alltid en rekke bare rabber. Og vi finner en vest av Peskvann for å slå leir for natten. Tunnelteltet kommer raskt opp.

De som har vandret på fjellet i Finnmark vet hvor fort været kan slå om. Som regel minnes en best de gangene det slår om fra godvær til storm, men denne kvelden har det motsatt skjedd. Selv det minste vindpustet har dødt ut, og i nord farger sola himmelen fløyelsrød, der den ligger og lurer rett under horisonten. Alt annet enn å rulle ut reinskinnet og fyre opp primusen utenfor teltet denne natten, hadde vært helligbrøde.

I de stille timene kan vi følge rypesteggenes spill, slik en bare kan skue dem i mai. De er et syn for øyet; fortsatt med hvit kropp, men med brun nakke. Og de gangene de kommer nære nok, ser vi tydelig de markerte, røde øyenbrynene. Tore kaster et par never kaffe oppi kjelen som akkurat har kokt, og guksi'en - trekoppen blir funnet fram. Selv servert på den fineste restaurant kan ikke kaffen smake bedre, særlig etter at Tore finner fram lerka og supplerer kaffen med en liten konjakk.

Det braser i panna, idet Tore legger to av gårsdagens røyer oppi. Lett krøller de seg så det røde kjøttet blir synlig. Vi er ikke kommet langt på dag, men den stekende sola har gjort det umulig å ligge lengere i teltet. Sammen med grovt brød og margarin blir fisken konsumert. Et herremåltid. Mens vi nyter måltidet høres tunge vingeslag. Av gjess med kurs mot øst. Mot Kola eller Sibir for å finne hekkeplasser? Eller kanskje bare til Varangerhalvøya?

Morgenidyllen blir imidlertid snart brutt. Ikke langt unna høres motordur. Er det reindriftsfolk? Neppe. Lyden er ikke den iltre summingen fra en japansk totaktsmotor, men heller en dyp brumming fra en tung dieselmaskin. Og snart kan vi se dem. Det er fire av forsvarets beltevogner som er ute på tur. Med retning mot oss. Og da de elegant glir over barrabben, hvor beltene skjærer seg ned idet tynne, fuktige lyngdekket, og stopper for oss, får vi høre at det er rep-øvelse. Men selv om enkelte av fedrelandets forsvarere virker ganske slitne, ser det ikke ut til at øvelsen er av det mest intensive slaget.
- Men det er en fin anledning å komme seg inn på vidda, nå etter at scooterfolket er borte og roen har senket seg, får vi høre.

Neste etappe blir et strek på 4-5 kilometer til et nytt vann. I den steikende solen tar vi oss fram i skjorte med oppbrettete armer. Sola begynner allerede å kjennes i ansiktet, en bør være nøye med solfaktoren på de hvite viddene så langt utpå året.

På nytt skjærer spiralboret gjennom isen. Nærmer oset er isen tynnere, men her er den fortsatt over meteren, og forlengeren til boret må skrues på. Ned på knærne, og med godt drag i høyrearmen, så kommer jeg igjennom.

Og i løpet av noen avslappende, varme formiddagstimer opplever vi turens kanskje beste bitt. Da vi fyrer opp primusen i ett-tiden for å spise lunsj, ligger det nærmer 20 pene røyer på isen.

 

 

Det var kanskje en tabbe å fiske utover ettermiddagen, men med et slikt bitt og, et slikt vær kunne vi ikke la være. I alle fall blir de 10-12 kilometrene vi har bestemt oss for å tilbakelegge før teltet settes, et blodslit. Hundene får problemer i den opptinte snøen, og det samme gjør vi. Ofte skjærer skiene gjennom den råtne snøen, slik at de står på bar bakke mens skienes eier har snø til oppå lårene. Det gjelder å finne de nordøst-vendte hellingene, der hvor sola kun tar tidlig på morgenen. Langt nede i øst kan vi se skoggrensa og dalsøkket som skjuler den mektige Tanaelva.

Da vi seint på ettermiddagen runder et nytt høydedrag øverst i Borssejohka, får vi med ett turens mål rett i mot oss. I den lave kveldssolen, i et lys ingen filmemulsjon kan gjengi, skinner Rastegaisa mot oss. Selv om denne toppen kun strekker seg 1067 meter over havet, så er dette myteomspunnede fjellet Finnmarksfjellenes høvding. I sin skarpe silhuett mot den glassklare himmelen ser den så nær ut. Likevel er den dagsmarsjer unna.

Dets bratte, men likevel myke former reiser seg over den duvende, uendelige vidda. Ikke rart at dette fjellet, som i førkristen tid var et av samenes religiøse symboler, er omspunnet med myter.

En milepæl er nådd, og idet vi passerer et par mindre vann som ser brukbare ut bestemmer vi oss for å slå leir. Og det er ikke bare vi som er slitne. Når hundene blir hektet løs fra seletøyet, så det ikke antydning til interesse for søk idet nærliggende terrenget. Nei, straks de har spist, ligger de strake.

Vi kommer imidlertid til hektene etter kveldsmat og et par kopper toddi. Føret har skjerpet på nå utpå kvelden, så vi begir oss ned til det nærmeste vannet. Og idet klokka nærmer seg midnatt, runder vi av dagen med å trekke opp 10 - 12 røyer. Blanke utenpå og knallrøde i kjøttet, men ikke like store som fiskene vi fikk tidligere på dagen.

Neste dag er det grytidlig opp. Kvelden før bestemte vi oss for å unngå en ny dag med slit i opptint snø og heller utnytte nattefrosten. Så allerede før klokka seks er frokosten inntatt og hundene påspent seletøyet. Det har vært ned mot 15 minusgrader denne natten, og det er knallhard skare. Så i løpet av noen gnistrende morgentimer tilbakelegger vi samme distanse som hele gårsdagens etappe. Landskapet begynner å skrå mer oppover, og vi bestemmer oss for å følge Bårsejohka oppover, der den går inn i en juvliknende dal under Juoksavuomgaisa.

 

 

Det er noe trolsk over dette trange juvet. Som om det er bostedet for både ulv, jerv og stallo, og det er nærmest som en kan vente at en av de digre kampesteinene oppe i fjellhellingen, som vi kan skimte mellom tåkedrevene, plutselig kan løsne. Litt lengre oppe går vi på flere kadaver av rein, og litt senere også ferske spor. Ulv? Selv om ulikheten mellom sporene ikke er altfor stor, så må vi nok medgi at det er snakk om en jerv.

Nærmer middag er vi framme ved Gainojavre. Dette store vannet i 600 meters høyde rett "bak" Rastegaisa er kjent for sin store røye. Det er også et av de få vannene hvor en kan fiske på isen i juli. Ved vannet ligger ei hytte. Egentlig et skur med en anselig mengde rot rundt. Som er låst. Men eieren har aller vennligst latt et lite tilbygg være åpent i tilfelle uvær.

Gårsdagens vakre vær er igjen snudd til en bitende sno idet vi drar ut på isen for å utfordre Gainojavres storrøye. I hytteboka kan vi lese og tre-kilos røyer, så forventninga er stor. Men vi blir stoppet allerede før blinken er under isen; boret er ikke langt nok til å skjære gjennom isen, selv med forlenger. Ved hjelp av en øks klarer Tore å få hogd bort isen rundt hullet, slik at vi får tatt de siste nødvendige omdreiningene, og skuffelsen blir igjen snudd til forventning. Jeg agner med maggot og senker Isfloa-blinken. Mot den klare bunnen er det lett å se den kobberblanke skjea, lett vibrerende over bunnen. Tiden går. Isfiske er tålmodighetens kunst; slik som en historien om skiløperen som møtte en gammel same på isen. Den gamle skal etter sigende ha sittet, godt innpakket i sin skinnpesk, og pilket da den ivrige skientusiasten sørfra la innover viddene. Da den ivrige kom tilbake samme ettermiddag, satt den gamle fortsatt på samme sted. Uten en fisk. Skientusiasten lurte på om det ikke ble langtekkelig å sette der ensom ute på isen. Samen stirret uforstående på mannen og ristet på hodet:
- Kommer den ikke i dag, som kommer den i morra eller dagen etter. Før eller senere blir den lei av å se på agnet. Og tiden går også for meg. Etter to timer har det ennå ikke skjedd noe, og min tålmodighet er ikke like stor som den gamle samens. Så argumentene fra kalde føtter og stivfrosne fingre vinner over fiskeiveren, og kursen settes mot hytta. Her blir kjøttgryta satt over primusen, og resten av turdrammen blir funnet fram. Ved grundigere gjennomlesning av hyttebok går det fram at storfisken er tatt etter St. Hans. Så konklusjonen er klar; midten av mai er for tidlig her oppe i høyfjellet.

Neste dag er det tid for å sette kursen på Tanadalen. Men først skal vi bestige fjellenes fjell. Det er sol, men likevel en kald sno. En sno som ikke varsler bra for å bestige toppen.

p>Fra min første tur opp til Rastegaisa minnes jeg at været var glimrende. Bare med det minus at toppen lå svøpt i et skydekke. Og de som kjenner dette fjellet, vet at den har flere topper. Så i den bitende kulingen som herjet inne i dette skydekket, så klarte vi å havne på feil topp.

Senere, de få gangene været har vist seg fra sin beste side, har det vært en annen opplevelse å stå oppe på viddas tak. Da kan man beskue nettopp de sju kirkesognene med havet i nord, Tanadalen og Varangerhalvøya i øst, og Porsanger- og Laksefjord i vest. Og det er ikke bare sju kirkesogn. En ser også over landegrensen til Finland i øst og sør, og med litt velvilje kan en antakelig også se fjellpartiet øst for Pasvik fra dette storslåtte utkikkspunktet.

Selv om toppen på Rastegaisa knapt er 1100 meter over havet, så er det en utfordring å bestige den. Og i dag skulle fjellet svare på vår utfordring. På en ublid måte. I de bratte skråningene halvvegs opp mot toppen, slår været om. Momentant og uten varsel. Fjellet hylles inn i skodde og snø, og haglbygene pisker horisontalt. Det er nesten så vi må holde oss fast i de bratte skrentene. Og hundene har det ikke bedre, der de står hjelpeløse og pistrende med halen mellom beina. Det er tydelig at noen der oppe ikke ønsker oss velkommen.

Vi må bare resignere, her er det krefter som er langt sterkere enn oss. Og det er med nød og neppe at vi får lagt om kursen, og styrt hundene og pulkene nedover de bratte fjellskråningene. To hundre meter lavere er vi imidlertid ute av uværet. Men det henger fortsatt der, over oss, som en aggressiv vakthund.

Nedover liene mot Tana går det raskere. Og at vi etter en knapp time får et nytt og annerledes problem, gjør ingen ting. Darjohka er midt i vårløsninga, og vi må vasse til opp på lårene med pulken på slep for å krysse den. Og de siste kilometrene er snøen borte, og pulken må dras på sand og mose. Men nå er det ikke farlig å ta seg ut, og dyktig slitne blir vi mottatt av Målfrid som har kommet for å hente oss den lange vegen tilbake til Nedre Tana.

Øyvind Ravna
http://www.ravna.com

Søk

Nyhetsbrev

Gode fiskelinker

  • Generelt

    Fiskeravgiften: Skal du fiske laks og sjøørret  må du betale fiskeravgiften. Det fikser du greit på nettet.

    Fiskeknuter: Nettsidene til "Team Tåke har en del generelle tips om knyting av fiskeknuter. Har også en fin oversikt over ulike knuter med gode bilder og oppgitt bruddstyrke for stiv og myk sene.

    Fiskeknuter2: På animated knots får du svært gode instruksjoner for et utall knuter, både for fisking og andre aktiviteter.

    Fjellfiske: På nettsiden www.fjellogfiske.no finnes en fin guide til fisking på fjellet. Her er det litt av hvert av tips å ta med seg.

    Fiskersiden.no: Stort utvalg av artikler om mange ulike typer fiske.

    Inatur.no: Tilbud om fiske i hele Norge, og du kan enkelt kjøpe fiskekort på nett for utskrift på egen skriver.

    Fluefiske

    Fluefiske.net er den største norske fluefiskesiden. Jevnlig oppdateringer og et svært aktivt forum.

    Fluefiskesiden.no har blant annet en fin seksjon med insektlære, noe som kan være interessant for flere enn fluefisker.

    Rackelhanen.se: Svensk fluefiskeside med mange år på baken. Det er mye informasjon å hente her.