Tallenes tale var like krystallklar som vannet i Røas håer. ”Vi”, som normalt har bestått av fire barndomskompiser, stod i fare for å bli redusert til kun to expeditionsmedlemmer. Status var ubarmhjertig; Olav hadde fått barn nummer to og gifta seg, mens Egil hadde flytta langt nord for polarsirkelen og kjøpt seg hus. Ryktene ville ha det til at reproduksjon stod for dør også der!
Tekst og foto: Espen Rusten
Det var bare en ting å gjøre. Her måtte de kloke hodene som var igjen forene sine akademiske krefter for å gjenreise den en gang så stolte ”Femundsturen”. Siden 1994 har vi (jeg og Kristian) vært i Femundsmarka 7 ganger, mens Olav har vært med 4 ganger og Egil 2. Jeg og Kristian innså at tiden var knapp – det måtte handles raskt men effektivt. I løpet av en fredagskveld i mars var forprosjektgruppa for ”Femund Expedition – 2003” stiftet. Målet var å sikre 100% deltagelse på årets expedition. Jeg ble oppnevnt som prosjektleder, mens Kristian ble prosjektmedarbeider. Det ble utarbeidet en 10-siders forprosjektrapport som beskrev progresjonen fram mot avreise til Røa. Denne ble sendt til de øvrige expeditionsdeltakere, dog med noe skeptisk og tilbakeholden respons. Om dette skyldes rapportens innhold og faglige nivå, eller om det var påvirkning fra de bedre halvdeler er uvisst.
Enhver større ekspedisjon er avhengig av sponsorer for at resultatet skal bli suksess og berømmelse. Vår expedition var intet unntak i så måte. Forprosjektrapporten ble distribuert til potensielle samarbeidspartnere med forespørsel om moralsk støtte som det primære mål. Vi anså Det Kongelig Norske Slott, Arcus, Herreavdelingen (NRK P1), Freia og Dry Tech (Real Turmat) som aktuelle aktører. Med unntak av Dry Tech var responsen laber, noe som kan skyldes generell økonomisk pessimisme i nasjonen, samt en rekke useriøse ekspedisjoner på markedet. Her kan nevnes bestigning av Mt. Everest med mer.
Uansett virket det som om prosjektets imponerende progresjon og målbevisste fremgangsmetode hadde effekt på de øvrige expeditionsmedlemmene. I slutten av mai kunne prosjektledelsen motta positive svar fra Egil og Olav om at uke 31 var satt av til formålet.
Kveldsstemning i Femundsmarka.
Da de formelle eksterne forholdene vedrørende expeditionen var på plass, var det tid for en grundig gjennomgang av de interne rutinene. Amundsen sa i sin tid noe om at enkelte kamuflerer fiasko som uflaks, mens han selv hevdet det skyldes dårlige forberedelser. Med andre ord, her kunne vi ikke hvile på laurbærene fra tidligere turer! Viktige forhold som ble utredet var expeditionens holdning til alkohol. Amundsen mente at Freias kokesjokolade bidro til å opprettholde ”sinnets munterhet”, men jeg mener bestemt å huske noe om både sherry å andre drikker med karusellsmak på hans ekspedisjoner.
Vi har aldri hatt med alkohol på våre tidligere turer (helt sant!!). Om det var Kristians Skottlandtur i mai som var opphavet til temaet er uvisst, men det ble avtalt at expeditionens ledelse skulle medbringe et begrenset volum skotsk hjemmebrygg. At de øvrige medlemmene ikke ble informert om dette, ble erfaringsmessig ikke ansett som en trussel mot expeditionens samhold og moral, snarere tvert i mot.
Fredag den 25. juli inntok vi et siste måltid sammen med familiene på Pizza’n på Otta. Tynget av alvor og ærefrykt, men likevel med en pirrende eventyrlyst i magen, forlot vi Otta med kurs for Østerled. Hadde det ikke vært for at musikkforeningen var opptatt med konsert på gamlehjemmet og skolene hadde ferie, ville gatene vært fylt med hornmusikk, norske flagg og hurrarop.
Endelig underveis
To år som hardtarbeidende hovedfagsstudent hadde satt sine spor – bokstavelig talt. Den nesten 30 kilo tunge sekken gjorde turen mot Røvollen til en strabasiøs marsj i sommersola. Iver og eventyrlyst, bygget opp gjennom seks måneders forberedelser, fikk sitt utløp i marsjen innover, noe som resulterte i vannblemmer og gnagsår hos halve besetningen før vi nådde Roasten. Etter en kjapp førstehjelpsbehandling trosset Kristian og Olav de uutholdelige smertene og fortsatte i like stort tempo opp mot Grislihåen. Moralen var på topp!!
God-plassen var heldigvis ledig, og det gikk ikke mange minuttene før teltene var satt opp som symbol på vår tilstedeværelse. Olav klaget spesielt over tyngden på sekken, uten at han ville utdype hva som gjorde den så tung. Det gikk for øvrig ikke mange minuttene før han sprakk og dro frem ei liters flaske med cognac av beste sort!! Med hakaslepp og beundring over hans engasjement, kastet ledelsen kortene og fant frem ei halv ei med whisky og en skvett til med cognac. Det var en ytterst munter gjeng som skålte for Femund Expedition – 2003 ved Røas bredd!! Godsakene ble for øvrig konsumert fra ”tomlinger”, produsert ene og alene for expeditionen av den kjente keramikeren Kjell Voldheim.
Fra venstre; Olav, Espen, Kristian og Egil skåler for Femund Expedition - 2003.
Nå skulle stor-auren til pers! Vi ruslet mannsterke nedover mot strømmen mellom Grislihåen og Roasten, og registrerte et par telt på hver side av elva – for øvrig ikke noe unormalt på disse trakter. Det var først da vi kom ned til elva og skulle begynne fisket, vi innså omfanget av befolkningstettheten. Her lå teltene på rekke og rad, like tett som på Bogstad camping i fellesferien. Egil gjorde seg klar for første kast da en arrogant jævel av en svensk fluefisker kom vassende tvert over elva – midt imot Egil!! Uten å si et ord fortsatte han hånlig forbi oss andre, full-lasta med fancy stash fra G.Loomis og Sage. Vi innså raskt at vi, med våre markstenger, var uønsket på ”fluestrekninga” til svenskene, og gikk kjapt ned mot utosen. Her var det litt færre folk, bare et par danske guttunger, og etter noen kast hadde jeg landa en aure på cirka halvkiloen.
Så skjedde tragedien. Olav skulle spenne opp stanga for å strekke på snøret før et kast – plutselig knakk stangtuppen! Belastningen var ikke større enn om han hadde fått på ei lake, men alle de ekstreme belastningene som en følge av alle kilos og halvannen kilos aurene fra tidligere turer førte til tretthetsbrudd. Heldigvis var bruddet mellom toppringen og den øverste ringen, så vi mente dette kunne fikses.
Lettere frustrerte og småforbannet tuslet vi opp til teltet. Stemningen hadde gått i fritt fall, fra manisk til depressiv på en drøy time. Vi var utsatt for arrogante svenske fluefiskere, elva var tettere befolket på land enn i vannet, vi hadde fått lite fisk og Olav hadde knekt stanga…!
Etter en bedre middag, vellykket reparasjon av stanga til Olav og ”noen sterke” innabords, var humøret på akseptabelt nivå igjen. Det var ingen tvil om at cognacen var verdt de ekstra kiloene i sekken. De traumatiske opplevelsene hadde likevel satt sitt preg på expeditionens medlemmer, og en alternativ strategi ble klekket ut i lys av feitvedens rødgule flammer. Vi måtte vekk fra Grislihåen! Alle forberedelsene og forventningene kunne ikke oppgis bare på grunn av noen svenske fluefiskere. Nytt land måtte utforskes, og dagen etter pakket vi basecampen og satte kursen nordover – eller var det sørover?
Dry Tech sponset expeditionen med godpris på frokost og middag. Som det fremgår av Olav og Egil er bildet tatt ved frokost.
Etter en drøy marsj kom vi til et område, hvis navn skal være usagt, med de rette kvalitetene til å oppfylle expeditionens formål. Kort sagt et område med utrolige fiskemuligheter, god leirplass og passe skjermet fra allmennheten.
Her forløp dagene i et sedvanlig tempo. Vi stod opp da sola omvandlet teltet fra myggtett sommerbolig til et helvetes krematorium. Etter frokost lå vi rett ut i sola og ventet på å bli sultne nok til at vi kunne spise lunsj. De mest ivrige av oss prøvde riktignok stanga og gjorde blant annet eventyrlige fangster av harr. Ettermiddagene gikk med til intensiv fisking i området rundt vårt nye Mekka, og kveldens måltid var som regel sikret etter noen timer. Dagens siste måltid, som vi kaller middag, ble som regel fortært en i løpet av døgnets 4-5 siste timer – alt etter hvor mange retter den bestod av. Kristian briljerte med sine hobbykokk-kunnskaper og tryllet frem alt fra sprøstekt småaure, til harrfileter krydret med basilikumolje og ferskpressa sitron. Jeg hadde aldri drømt om at harr kunne smake bedre enn lettsalta fersk torsk!! Da klokka bikket midnatt var vi vanligvis mette og usannsynlig trøtte etter en lang dag, og det tok ikke mange minutter før expeditionen var i drømmeland.
Kristian med harr på 900 gr, 950 gr, 1,2 kg og 1,4 kg tatt i løpet av en liten time.
Tida går som kjent fort når man har det gøy, og etter 8 dager gikk Femund Expedition – 2003 over i historiebøkene som nok en vellykket guttetur. Selv om dette var den 8. turen for halve besetningen, viste det seg at man ikke er utlært. Expeditionens alkoholkonsum fremheves som en erfaring med stort forbedringspotensiale. Det var liten tvil om at ”en liten en” til kaffen var kommet for å bli, men da må mengden økes slik at vi ikke går tom etter 4 dager… Ellers var frokostporsjonene fra Dry Tech en høydare. På de tidligere turene har vi brukt havregrøt til frokost. På grunn av at konsistensen har variert mellom havresuppe og tapetlim, valgte vi i år bort havregrøt til fordel for Dry Tech sin müsli. Kristian beskrev nyvinningen treffende; det er ikke ille å spise seg mett på noe som smaker wienerbrød.
En god dags fangst. Man blir mett av sånt...
Selv om årets tur i utgangspunktet hadde dystre utsikter, viste det seg at godt forarbeid har evne til å påvirke selv etablerte småbarnsfedre og ikke minst gjenstridige samboere og hustruer. Derfor vil vi anbefale opplegget som et godt eksempel til etterfølgelse for andre expeditioner (les gutteturer) som har problemer med mobiliseringen. Vi kjører hvertfall samme opplegg også til neste år!
